Etter et lite sykehusopphold med utallige undersøkelser, i forbindelse med hjerneslaget, fikk jeg beskjed om at jeg har en hjertefeil.
Jeg har noe de lærde kaller, ASD- Atrieseptumdefekt:
Det vil si at jeg har et hull i veggen mellom de to hjertekammerne,- den tynnveggede delen av hjertet. Forkamrene samler blodet og pumper det inn i det tilhørende hjertekammeret i hjertets hvilefase. På grunn av åpningen har blodet muligheten til å ta snarveien fra det venstre forkammeret over til den delen av hjertet som pumper blodet tilbake til lungene igjen.
Dette belaster hjertet ved at blod som nettopp har vært i lungene og blitt fylt med oksygen ta veien tilbake igjen til lungene. Det dreier seg om en ekstra blodmengde som hjertet må pumpe og som lungene må motta. Dette ekstravolumet belaster hjertet med økt arbeid og gir økt energibehov.
Det er mange som blir født med denne defekten, og vanligvis oppdager man dette i ung alder og får det fikset med det samme, jeg har gått 34 år med denne defekten uten å vite om den...
Legene synes det er utrolig at jeg ikke har hengt etter rent fysisk opp igjennom ungdomstiden og frem til nå, men jeg har vært over gjennomsnittet aktiv hele veien, og har muligens holdt det "skjult" på den måten, det har aldri vært noen grunn til å undersøke om noe er galt - fordi jeg har vært så aktiv uten problemer hele tiden!
Men nå er altså tiden inne for å fikse opp i dette, da det ble et problem til slutt... Blodproppen i hjernen som frte til hjerneslag kom mest sannsynlig pga denne hjertefeilen.
Jeg fikk innkalling til Oslo Universitetsykehus i midten av januar, for å ta en såkalt "lukket" hjerteoperasjon, alle legene jeg snakket med forut for denne innkallelsen overbeviste meg om at dette var "ikke no`problem", "ikke no å grue seg for", " det var fort gjort", "Dette er et dagligdags inngrep" og jeg tenkte selv at "når alle de små barna på 1 og 2 og 3 år klarer dette så skal nok jeg klare det bra også" - så med godt mot satte jeg nesa til hovedstaden for en ny sykehuserfaring!
For min del handlet "lukket" hjerteoperasjon om at legene skulle gå via hovedpulsåra i lysken med en "paraplylignende sak" som de, etter å ha plassert på riktig sted i hjertet, slo opp, slik at paraplyen ville tette dette hullet.
Sykepleierne og legene var supergreie fra første stund, informerte om inngrepet, om de gode prognosene og den korte rekonvalenstiden- samme dag som operasjonen skulle jeg bli skrevet ut!!! Hva? Her var det snakk om et rullebåndinngrep! Jeg var overhodet ikke nervøs, bare spent på utfallet av operasjonen- ville jeg merke det i form av bedre puls og bedre kondis? Jeg så for meg en treningsølkt uten tunge bein og tung pust... Bring it on, doctors!!
Så ble jeg trillet til operasjonssalen, fikk oppleve den verste smerten jeg har kjent i mitt liv da narkosen ble sprøytet inn i veneflonen på hånda mi- det svei noe så inn i granskauen at jeg trodde hånda var i brann!! Men nok om det, heldigvis varte det ikke mange sekundene før jeg sov som en stein!
Våknet deretter to timer senere og tenkte "piece of cake" -var dette alt? Så enkelt? Ikke en eneste smertefølelse, ikke kvalm, ikke utafor, ikke engang ør i hodet etter narkosen. Jeg kunne nesten ikke vente på å komme hjem og gå tur med dogsa.
Komme seg hjem -være frisk som en fisk og gjennomføre alle planene jeg hadde lagt for våren og sommeren; lydighetsprøvene med Clara, agilitystevnene og kurs med News, og freestylekurs med Doris, sporprøver og kjørestevnene med Lillemor!! Våren er som en ny start- med blanke ark skal man prøve nå de målene man har satt seg og trent imot gjennom den kalde vinteren!
Da jeg lå der og kikket på resten av folka på oppvåkningsrommet, kom det en sykepleier fra avdelingen og hentet meg, hun sa så "Det gikk visst ikke det, Frida, er du lei deg nå?" Hva?? Gikk ikke? Hmmm... Fikk tenkt litt over saken på vei til avdelingen der jeg fikk informasjon om at hullet i hjertet var for stort og vevet rundt hullet var for dårlig til at de fikk festet lappen de skulle tette hullet med...
Da denne hjertedefekten må ordnes, fordi den utgjør slitasje på både hjerte og lunger, er jeg nå plutselig en av de som står i kø for å få hjerteoperasjon. Altså en slik "orntli`" operasjon, hvor de åpner deg med sag og kobler deg til en pustemaskin og lager et flott arr man kan smykke seg med resten av livet... For ikke å nevne de seks ukene etter operasjonen man ikke får kjøre bil, hvor man ikke skal bruke armene- verken for å komme seg opp av senga eller for å få på seg bh`n eller noe annet... Tipper jeg kommer til å merke hvor mye armer betyr etter disse ukene! Og når de verste ukene er over, begynner opptreningen etter at ribbein og brystbein har fårr vokset seg sammen og armene henger der som kokt spaghetti..
- Jadda- det blir våren sin det!!
Hundene har begynt sine forberedelser, de får ikke dra i båndet på byturene våre, News har startet gå med kløv, for å forbrenne litt mer energi og kalorier på korte turer og Doris må hente tøflene mine og hente fjernkontrollen når den gå i gulvet :)
Tipper de tre hundene får meg fort på beina når den tid kommer- har fått forespeilet operasjon i midten av mars-måned, i mellomtiden nyter jeg fridagene sammen med hundene mine! Noen sier de blir bortskjemte av å ha meg hjemme hele tiden, men jeg tipper det er jeg som bortskjemt- kunne ikke hatt bedre selskap enn de tre- har aldri vært lei de et eneste sekund på henholdsvis åtte, seks og tre år!!
