mandag 1. mai 2017

Kjørekurs på Starum



I helgen deltok jeg på weekend-kurs i kjøring på Norsk Hestesenter, Starum.
Instruktør var Olaf Nyby.
Jeg hadde med den nye stjerna, fjordhesten, Evina.


Å være med på et slikt kurs i regi Nyby, betyr at du får treffe mange hyggelige og hjelpsomme hestefolk, med forskjellige utfordringer i hesteholdet sitt.
Noen har med seg godt innkjørte hester, i full konkurranseform, med masse erfaring- andre hestekarer kommer rett fra Rørosmart`n, med seg i bagasjen har de et helt liv med erfaring i kjøring av hest, og andre kommer med uinnkjørte hester, eller er uinnkjørte kusker.
Felles for alle er at de har kjøring med hest som interresse og vil lære mest mulig- av både instruktør og andre kursdeltakere!


For min egen del, var jeg med, for å gi Evina miljøtrening og komme over kneika i fht mine fillete nerver- etter å ha opplevd flere nestenulykker med min forrige hest.


Evina er kjøpt inn med hensikt om å ha henne som kjørehest, på konkurransebanen ja, men ikke minst hjemme i skog og mark- for hele familien.
Derfor er det viktig for meg at hun får god miljøtrening, slik at hun blir tilpasningsdyktig og mestrer ulike miljøer uten å bli redd eller stresset, så denne helgen var et ypperlig tiltak i så henseende.


Fredag formiddag pakket vi hengeren både inni og utenpå, dvs maratonvogna ble plassert på planet  utenpå og hesten, høy og utstyr inni før ferden gikk til Mjøsas strandsone.

Vel fremme møtte vi en hel flokk med Dølagamper, en Oldenburger og to andre Fjordhester- og Deres eiere.




Etter innlosjering, var det presentasjonsrunde- av hest/kusker og utfordringer og forventninger.
Noen hadde nettopp startet med tømmekjøring, noen dro slep, flere hester hadde hatt skumle opplevelser i vognen og blitt redd- mens andre ville finslipe på en allerede erfaren ekvipasje.
Evina og jeg var der for å bli kjent med hverandre- og kjøre som en ekvipasje, med vogn, for 3.gang.
Da Evina kun har vært i mitt eie i 4 uker, er vi ennå inne i en "bli-kjent-prosess".


Evina viste seg å være en drøm å reise bort med, hun stod som en helt på hengeren, var rolig og grei å håndtere hele tiden og spiste masse høy hele dagen- det viser at hun trivdes og var fortrolig med å være på nytt sted.


På lørdagen brukte vi begge øktene våre til å tømmekjøre, og prøve å få til teknikkene vi lærte av instruktøren.
Å kjøre hest er ikke bare å dra i en og en tøm til hesten svinger hodet dit du vil! Den skal bøye hele kroppen, være løsgjort, sette bakbeina under seg, løfte ryggen, være lydig, være konsentrert, ha støtten i yttertømmen og bøye seg for innertømmen, og ikke glem fremdriften - blant annet(!)
 Mye å passe på- og alt skal skje samtidig, heldigvis faller noen av bitene på plass om man har fått plassert noen av de riktig ;)



På søndagen kjørte vi vogn på begge øktene. Den første økten foregikk på dressurbanen, med praktisering av ovennevnte oppgaver. Evina gjorde så godt hun kunne og kusken var bare et stort smil etter endt økt- såå fornøyd med sin nye kjørehest!
Siste økt for helgen ble brukt til å utnytte Starum sine flotte fasiliteter for maratonkjøring. Vi kjørte en runde i trav på området, og prøvde oss i noen av maratonhinderne. Kjørte lange, gode kjøreveier med fin flyt. Pørvde hele tiden bruke de samme teknikkene, som på dressurbanen, men her får man mer naturlig fremdrift i hesten, da arbeidet blir mer lystbetont ute i terrenget!
Evina var sååå flink og oppførte seg eksemplarisk!!!
Da hun på dressurbanen hadde en tendens til å gå i en litt for dyp form og fremdriften var litt laber, så gikk hun i terrenget godt frem og kom opp i formen, for dette syntes hun var GØY!
Konklusjonen blir at dette kurset var helt topp!
Kursdeltakerne var flotte hestefolk, som jeg gjerne vil møte igjen ( alle og enhver!), instruktøren var lærerik, maten var god og innlosjeringen og resten av opplegget var supert!


Nå gleder jeg meg til neste kurs- som allerede er under lupen!































torsdag 24. oktober 2013

Et kapittel er slutt

Da er et svenske-eventyr slutt...

I 2009 kjøpte jeg verdens nydeligste lille stenhuggerhus i Krokstrand, i Strömstad Kommune.
 

Trivselsfaktoren har vært stor når vi har vært i det lille huset vårt, hundene har storkost seg i den fine hagen, hvor de til enhver tid løp løs og lekte, gravde og jaktet på nye eventyr!
Vi var så heldige å bo tett på naturen, med skogen som nærmeste nabo- her hentet vi masse nye energi og sanket sopp og bær!


 
Sommer som vinter var vi ute i den fine naturen i Krokstrand, det var dette tiden gikk med til- for ved å bo alene ute i skogen langt fra familie og venner lærer man seg å finne hygge i sitt eget selskap og i naturen, fotokameraet var vår trofaste turvenn- så hundene er rikt illustrert både sommer, vår, vinter og høst.
 
Nå er huset solgt og overlatt til ny lykkelig eier, en eier som vil ivareta husets sjel og bo der med sin firbeinte bestevenn. Det var fint å overlate nøkkelen til en som gledet seg masse til å bo der på helårsbasis!
 
Tusen takk for fine år på "Østergård"
 


 
 

onsdag 6. februar 2013

Fortsettelsen...


Jeg skrev i et tidligere innlegg her på bloggen at jeg skulle komme med fortsettelsen på helsehistorien:

Etter et lite sykehusopphold med utallige undersøkelser, i forbindelse med hjerneslaget, fikk jeg beskjed om at jeg har en hjertefeil.
Jeg har noe de lærde kaller, ASD- Atrieseptumdefekt:
Det vil si at jeg har et hull i veggen mellom de to hjertekammerne,- den tynnveggede delen av hjertet. Forkamrene samler blodet og pumper det inn i det tilhørende hjertekammeret i hjertets hvilefase. På grunn av åpningen har blodet muligheten til å ta snarveien fra det venstre forkammeret over til den delen av hjertet som pumper blodet tilbake til lungene igjen.
Dette belaster hjertet ved at blod som nettopp har vært i lungene og blitt fylt med oksygen ta veien tilbake igjen til lungene. Det dreier seg om en ekstra blodmengde som hjertet må pumpe og som lungene må motta. Dette ekstravolumet belaster hjertet med økt arbeid og gir økt energibehov.

Det er mange som blir født med denne defekten, og vanligvis oppdager man dette i ung alder og får det fikset med det samme, jeg har gått 34 år med denne defekten uten å vite om den...

Legene synes det er utrolig at jeg ikke har hengt etter rent fysisk opp igjennom ungdomstiden og frem til nå, men jeg har vært over gjennomsnittet aktiv hele veien, og har muligens holdt det "skjult" på den måten, det har aldri vært noen grunn til å undersøke om noe er galt - fordi jeg har vært så aktiv uten problemer hele tiden!

Men nå er altså tiden inne for å fikse opp i dette, da det ble et problem til slutt... Blodproppen i hjernen som frte til hjerneslag kom mest sannsynlig pga denne hjertefeilen.

Jeg fikk innkalling til Oslo Universitetsykehus i midten av januar, for å ta en såkalt "lukket" hjerteoperasjon, alle legene jeg snakket med forut for denne innkallelsen overbeviste meg om at dette var "ikke no`problem", "ikke no å grue seg for", " det var fort gjort", "Dette er et dagligdags inngrep" og jeg tenkte selv at "når alle de små barna på 1 og 2 og 3 år klarer dette så skal nok jeg klare det bra også" - så med godt mot satte jeg nesa til hovedstaden for en ny sykehuserfaring!

For min del handlet "lukket" hjerteoperasjon om at legene skulle gå via hovedpulsåra i lysken med en "paraplylignende sak" som de, etter å ha plassert på riktig sted i hjertet, slo opp, slik at paraplyen ville tette dette hullet.

Sykepleierne og legene var supergreie fra første stund, informerte om inngrepet, om de gode prognosene og den korte rekonvalenstiden- samme dag som operasjonen skulle jeg bli skrevet ut!!! Hva? Her var det snakk om et rullebåndinngrep! Jeg var overhodet ikke nervøs, bare spent på utfallet av operasjonen- ville jeg merke det i form av bedre puls og bedre kondis? Jeg så for meg en treningsølkt uten tunge bein og tung pust... Bring it on, doctors!!

Så ble jeg trillet til operasjonssalen, fikk oppleve den verste smerten jeg har kjent i mitt liv da narkosen ble sprøytet inn i veneflonen på hånda mi- det svei noe så inn i granskauen at jeg trodde hånda var i brann!! Men nok om det, heldigvis varte det ikke mange sekundene før jeg sov som en stein!

Våknet deretter to timer senere og tenkte "piece of cake" -var dette alt? Så enkelt? Ikke en eneste smertefølelse, ikke kvalm, ikke utafor, ikke engang ør i hodet etter narkosen. Jeg kunne nesten ikke vente på å komme hjem og gå tur med dogsa.
Komme seg hjem -være frisk som en fisk og gjennomføre alle planene jeg hadde lagt for våren og sommeren; lydighetsprøvene med Clara, agilitystevnene og kurs med News, og freestylekurs med Doris, sporprøver og kjørestevnene med Lillemor!! Våren er som en ny start- med blanke ark skal man prøve nå de målene man har satt seg og trent imot gjennom den kalde vinteren!

Da jeg lå der og kikket på resten av folka på oppvåkningsrommet, kom det en sykepleier fra avdelingen og hentet meg, hun sa så "Det gikk visst ikke det, Frida, er du lei deg nå?" Hva?? Gikk ikke? Hmmm... Fikk tenkt litt over saken på vei til avdelingen der jeg fikk informasjon om at hullet i hjertet var for stort og vevet rundt hullet var for dårlig til at de fikk festet lappen de skulle tette hullet med...

Da denne hjertedefekten må ordnes, fordi den utgjør slitasje på både hjerte og lunger, er jeg nå plutselig en av de som står i kø for å få hjerteoperasjon. Altså en slik "orntli`" operasjon, hvor de åpner deg med sag og kobler deg til en pustemaskin og lager et flott arr man kan smykke seg med resten av livet... For ikke å nevne de seks ukene etter operasjonen man ikke får kjøre bil, hvor man ikke skal bruke armene- verken for å komme seg opp av senga eller for å få på seg bh`n eller noe annet... Tipper jeg kommer til å merke hvor mye armer betyr etter disse ukene! Og når de verste ukene er over, begynner opptreningen etter at ribbein og brystbein har fårr vokset seg sammen og armene henger der som kokt spaghetti..
       - Jadda- det blir våren sin det!!

Hundene har begynt sine forberedelser, de får ikke dra i båndet på byturene våre, News har startet gå med kløv, for å forbrenne litt mer energi og kalorier på korte turer og Doris må hente tøflene mine og hente fjernkontrollen når den gå i gulvet :)

Tipper de tre hundene får meg fort på beina når den tid kommer- har fått forespeilet operasjon i midten av mars-måned, i mellomtiden nyter jeg fridagene sammen med hundene mine! Noen sier de blir bortskjemte av å ha meg hjemme hele tiden, men jeg tipper det er jeg som bortskjemt- kunne ikke hatt bedre selskap enn de tre- har aldri vært lei de et eneste sekund på henholdsvis åtte, seks og tre år!!



mandag 21. januar 2013

Å få seg en på trynet...




Noen ganger får man seg "en på trynet..."
Det kan skjer når du minst venter det og på en måte du ikke hadde forestilt deg var mulig...

Jeg fikk meg "en på trynet" tidligere i høst.
Tenkte jeg skulle dele opplevelsen med dere :)

Det var en fin torsdagsmorgen, jeg våknet uthvilt etter en god natt søvn, spiste frokost, kikket ut av vinduet på det fine været og tok med meg hundene ut i skogen før solen stod opp, for å rekke å gå en lang tur før ettermiddagsvakt på jobben.
Doris og jeg, denne dagen, på hogstfeltet "vårt" med utsikt over Dromsetjärn
Etter et par kilometers vandring slapp jeg hundene fri og lot de løpe, News sprang ivei til skogs, og vi andre vandret i rolig tempo blant grantrærne :) Etter et par timers vandring utenfor stiene kom vi til et åpent hogstfelt, som vi ofte besøker og hvor vi bruker ta en pause.
News på tur på egenhånd :)
På vei over hogstfeltet i retning hjemveien, fikk jeg meg plutselig "en på trynet"!

Svimmelheten traff meg som et lyn fra klar himmel, samtidig som armen min forsvant fra kroppen og en hodepine stakk meg som et vepsestikk, jeg hadde også problemer med talen.


Så pause på hogstfeltet ble det også denne gangen, men ikke så hyggelig som tidligere, svimmelheten ble bedre etter en stund -så jeg tok hundene i line og lot de geleide meg med hjemover -hundene skjønte vel at noe ikke var som det skulle, der jeg hang i båndet, bablet og stabbet meg hjemover,  men de geleidet meg fint hjem iallfall! :) Heltene mine

Etter en problematisk hjemtur med utallige knall og fall kom jeg hjem til huset mitt i god behold, om enn litt utafor og trøtt. Tok meg en liten høneblund og et bad, iførte meg uniformen og utesko og var klar for å dra på jobb- kikket på klokken og fant ut at den var 1800.... Må jo da tilføye at min vakt startet klokken 1400, og mine kollegaer hadde prøvd få tak i meg i flere timer. Det er uklart for meg hvor alle timene ble av denne dagen, og da jeg dagen derpå var like trøtt og forsov meg til både jobben og til ettermiddagens fotballkamp- dro jeg til min fastlege for å fortelle om hendelsen.

Mandag morgen sendte fastlegen meg til akuttmottaket på Fredrikstad Sykehus etter å ha hørt min historie,  bilen min, med Doris i passasjersetet, måtte stå parkert i byen, da jeg ikke fikk lov kjøre bil...
Jeg hadde planlagt å hente Doris og bilen senere på kvelden... men slik gikk det ikke..
Etter å ha opplevd akuttmottaket på en av høstens mest hektiske dager, hadde jeg likevel følelsen av å bli godt mottat og få bra oppfølging. Innleggelsen var et faktum- så stakkars Doris og bilen ble hentet av noen hverdagsfamiliehelter, mens jeg fikk en seng på sykehuset.

I fire dager var jeg innlagt på sykehus, mens jeg gjennomgikk CT-scanning, opptil flere ganger, Ultralyd av diverse kroppsdeler og MR-scanning, EKG-overvåking etc.
Konklusjonen ble at jeg hadde hatt et hjerneslag.

Jeg hadde hatt et hjerneslag som slo til dypt i hjernen og hadde en omkrets på ca.3 cm. I mitt tilfelle vil det si at 3 cm av hjernen ikke har fått blod pga en blodpropp som stanset blodtilførselen og vevet i en omkrets av 3 cm er dødt.

Da var noen spørsmål besvart, men det åpnet for enda flere...
Hvorfor få hjerneslag i en alder av 33, når man tidligere aldri har hatt symptomer på noen helseproblemer, aldri røyket, er sunn og frisk og i god kondisjon...?
Så utredningen var bare i startfasen...

Nm-deltagelse med Aron i 2011.

Hjerneslag
Hjerneslag er den tredje hyppigste dødsårsak av alle sykdommer i Norge, etter hjerteinfarkt og kreft. Hjerneslag er også en av de viktigste sykdomsårsakene til alvorlig invaliditet i Norge.

Felles for alle typer hjerneslag er redusert blodtilstrømning til deler av hjernen og i verste fall er blodtilførselen stoppet helt opp.
Symptomer på Hjerneslag kan være; hodepine, kvalme, oppkast, lammelser, skjevheter i ansiktet,synsforstyrrelser, poser under øynene, ulik pupillstr., taleforstyrrelser, sleving, lav puls, kramper, bevisstløshet, koma, kraftløshet i armer/bein - symptomene kan være forskjellige art og karakter etter hvor hjernen er rammet og hvor stort hjerneslaget er.

Slik ser informasjonsplakaten ut.
Førstehjelp ved hjerneslag
Om du mistenker at personen har et hjerneslag, etter symptomene beskrvet over ring 113.
Jo raskere personen kommer til behandling, jo bedre prognoser har personen.

Jeg for min del var veldig heldig og fikk ingen funksjonhemminger etter hjerneslaget- utrolig nok!
Men hadde jeg forstått at det var et hjerneslag jeg opplevde hadde jeg nok handlet annerledes og oppsøkt legehjelp med en gang- så kanskje man noen ganger har en reddende engel på skulderen som hjelper deg i slike situasjoner?? !

Hva grunnen var til hjerneslaget?
Det kan jeg fortelle om i et senere innlegg... :)

fredag 28. desember 2012

God jul


Nå er det jul igjen
- og med verdens nydeligste nisser i huset måtte jeg ta noen julebilder
- og jeg ble fornøyd med resultatet!
Clara og News
Verdens nydeligste Clara!


torsdag 25. oktober 2012

Nord Norge

 
Da var det tid for avreise til Steigen, I Nord-Norge.
Vi var så heldig å fikk bli med Ann Kristin og hennes, Border Terriere,  Kiss-a og Cille på jakt-tur, sigtseeing og ferie- alt i ett!!  
 
Først ut var stopp på Polarsirkelsenteret på Salten-fjellet,
 hvor trøtte bein fikk seg en oppsving etter ca tretten timers biltur fra hovedstaden.

 

Russisk krigsminne


Cille og Doris får utløp for litt opplagret energi

Clara ville ikke kjøre bil noe lenger,
hun syntes det hadde vært nok bilkjøring for en stund

Da vi hadde fått alle inn i bilen igjen gikk ferden videre mot Nord.
De vakre fjellene kunne begynnes skimtes i det fjerne... 
 
Mellom Fauske og Steigen er det 17 tunneller...
 
Etter å ha kjørt gjennom tunnell etter tunnell,
nærmet vi oss riktig destinasjon,
Steigen Kommune!



 
Steigen er en kystkommune i Nordre Salten, med ca 3000 innbyggere.
 
 
 Her på Moen koste vi oss på kveldene etter å ha vært ute i fjellet eller i lia på dagtid :)
 
 
100 meter unna "Moen" fant vi en fin vik , omkranset av flotte fjell og fjorder!
 




Clara syntes det var topp å være på Stranda i skumringen!


 
Doris var mektig imponert :)




 
Den fargerike himmelen og de flotte fjellene laget en spesiell stemning!


 
 
 
 En kveld gikk jeg en liten runde på kveldstid, med Doris, Clara og News,
da fikk vi med oss solnedgangen på stranda på et sted som het Breivika.

 
Her koste hundene seg med vassing og løping i sanden.









Cille var glad for litt ro hjemme på Moen, mens resten var ute å gikk :)